Her vil jeg legge ut tanker jeg selv utforsker med The Work. Det viser seg at det ikke finnes noen originale tanker :-) og det betyr at mine tanker antagelig minner om dine tanker. Så håpet er at du skal kunne finne noe av nytte her.

Osten burde ikke smuldre i kanten:
Jeg har en gräddost, kjøpt i det store utlandet ved siden av. Dette er en stor ost, som jeg stadig gleder meg over. Problemet dukker opp når jeg skjærer skiver og det rives av stykker på kanten. Dette stresser meg faktisk litt. Mange vil sikkert si at dette er en tåpelig ting å stresse med, men alle kan vel finne noe tåpelig de stresser med? Så, jeg inviterer deg til å bli med på reisen :) Putt inn din egen "tåpelige" ting :)

Osten burde ikke gå i stykker i kanten, er det sant?
JA!
Osten burde ikke gå i stykker i kanten, kan jeg helt sikkert vite at det er sant?
Nei...den gjør jo det...

Hvordan reagerer jeg, hva skjer når jeg tror på tanken "Osten burde ikke gå istykker i kanten" og den gjør det?
Jeg blir stressa og irritert. Anstrenger meg til det ytterste for at den ikke skal gå i stykker og blir ENDA mer frustrert når den gjør det likevel. Jeg skylder på Helene og Carina, som har skjært i osten og tenker sinte tanker om dem.
Hvordan behandler jeg meg selv, når jeg tror på tanken?
Jeg tar det som et tegn på at jeg gjør "det" feil. At jeg ikke er hva jeg trenger å være; perfekt.

Hva har jeg igjen for å tenke tanken?
Det blir et mål på om jeg gjør det bra nok eller ikke. Hvis absolutt alt går ordentlig for seg, så vet jeg at ingen blir sinte på meg. Når noe går galt, så har jeg vært slem, gjort det feil og er derfor kritikkverdig.

Hva er det verste som kan skje hvis jeg skulle gi opp tanken?
Jeg ville ikke lenger ha dette som målestokk for om jeg gjør det riktig eller ikke. Det ville ikke lenger være forutsigbart for meg når jeg ble kritisert, fikk kjeft. (Her sjekker jeg kjapt om denne teorien faktisk funker; er det forutsigbart for meg når jeg får kjeft hvis jeg HAR denne tanken? Nei...det er det ikke)

Bringer denne tanken meg fred eller stress?
Stress.....

Hvem ville jeg vært uten tanken "Osten burde ikke gå istykker i kanten"?
Akkurat nå ville jeg vært tilstede i meg, jeg ville kjent glede over å leve, jeg ville være rolig og oppmerksom på verden rundt meg. Det ville være rom i meg til å ta inn hva som skjer rundt meg.
Hva med når jeg skjærer ost, og den går istykker i kanten?
Jeg ville sett på osten og registrert, vært overrasket siden oster ofte ikke gjør dette når jeg skjærer, byttet osthøvel kanskje og spist bitene som falt av. Det ville ikke falt meg inn at det var noe galt med meg. Dessuten ville jeg være i stand til å spørre andre om det var noe de hadde behov for å fortelle meg, uten å måtte bruke osten som mål. Jeg ville være fri fra Osten :)

Osten burde ikke gå i stykker i kanten
Helomvending:
Jeg burde ikke gå isykker i kanten, kan det være sant? Ja, det kan det....når jeg skjærte ost i går morges, hadde jeg hatt det mye bedre om jeg ikke gikk istykker i kanten. Da jeg fikk den meldingen i går, som jeg ikke likte, burde jeg ikke gå istykker i kanten... Det kan være greit å merke seg hvor lett det er å SI at man ikke burde gå istykker i kanten, og hvor lett vi likevel gjør det :)

Osten burde gå istykker i kanten, kan det være sant? Ja..den gjør jo det fordi den er laget sånn. Når osten går istykker i kanten og fremkaller stress, så får jeg anledning til å utforske tankene mine rundt det sånn at jeg blir enda mer fri. I tillegg til det, blir det mer ost på meg per skive når den går istykker i kanten :)

Det er overraskende hvor grunnleggende oppfatninger jeg finner, når jeg utforsker tankene mine. Dette med å være perfekt f.eks. Dette er gull verdt for meg, fordi det stresser meg VELDIG mye.

Hva fant du?
Send gjerne melding :)


Det hun sier er viktig:
Mange opplever at det andre sier sårer, frustrerer, irriterer og plager dem. Jeg hadde en opplevelse med det nylig, hvor jeg plutselig fant ut at grunnen til at det såret meg sånn, var fordi jeg mente det hun sa var viktig. Det var fordi det var viktig, at det traff meg så inderlig. Så jeg satte meg ned for å utforske tanken, og dette er hva jeg fant:

"Det hun sier er viktig."

Er det sant? Ja

Det hun sier er viktig, kan jeg helt sikkert vite at det er sant? Eh..nei...

Hvordan reagerer jeg, hva skjer, når jeg tror på tanken: Det hun sier er viktig?
Jeg blir sint når hun sier noe jeg ikke liker. Jeg blir stressa og frustrert og føler meg angrepet.
Jeg får vondt i magen, føler meg klemt opp i et hjørne og jeg føler jeg må forsvare meg.

Hvordan behandler jeg henne, når jeg tror på tanken: Det hun sier er viktig?
Jeg krever at hun skal forstå meg. Jeg krever at hun skal tilpasse det hun sier, til hva jeg liker og trenger og og og...

Hvordan behandler jeg meg selv når jeg tror på tanken: Det hun sier er viktig?
Jeg gjør meg selv liten og forsvarsløs, jeg tar bort krafen min og gir den til henne. Jeg blir prisgitt hennes gjøren og laden.

Hva har jeg igjen for å tenke tanken: Det hun sier er viktig?
Jeg kan forandre henne slik at hun blir en "god" venn for meg. Jeg kan tilpasse henne til det jeg trenger. Jeg kan begrense innflytelsen.

Hva er det verste som kan skje hvis jeg gir opp tanken: Det hun sier er viktig?
Da kan hun si hva hun vil og jeg blir lei meg igjen og igjen og igjen.

Og hvordan fungerer dette i praksis? :) Ikke i det HELE tatt :)

Hvem ville jeg vært, hvis jeg ikke kunne tenke tanken: Det hun sier er viktig?
Jeg ville kunne lytte...bare lytte, til det hun sier. Så velge hva jeg tar inn og ikke.
Jeg ville bedre vært i stand til å se henne, som person, uten å tolke det hun sier og gjør.
Jeg ville vært fri til å gjøre som jeg vil, jeg kunne stole på min egen dømmekraft og hente min sannhet i den.

Helomvending:
Det jeg sier til meg er viktig
Da hun sa det som fornærmet meg, så sa jeg til meg selv at det hun sa var viktig, og jeg ble opprørt
Da jeg gikk på vekta i morges, så sa jeg til meg selv at dette var bra, og det var viktig
Da jeg kjørte til jobb, så sa jeg til meg selv at jeg er glad i meg, og det kjente jeg i hele kroppen.

Det jeg sier til henne/andre er viktig
Da hun sa det som fornærmet meg, sa jeg: dette sier du til deg, og det var viktig.
Da jeg sa det som fornærmet henne, ble hun svært opprørt, så det jeg sa var viktig
Da jeg skriver dette, er jeg redd hun skal lese det og bli opprørt, så det jeg sier er viktig.

Det hun sier er ikke viktig
Da hun snakket om kulda, det var ikke viktig
Da hun fortalte om hva hun var sant, det hadde ingen reell innvirkning på meg
Da hun sa det som fornærmet meg, så er det egentlig noe jeg bare kan høre og velge, og jeg puster jo fortsatt, så det var ikke viktig.

Det hun ikke sier er viktig
Da hun sa det som fornærmet meg, så sa hun ikke jeg er såret...
Da hun var på besøk, så sa hun ikke dette plager meg
Da hun ville hjelpe meg, sa hun ikke det, og det var viktig